Her i Molde har snøen lavet ned i 2 uker. Heldigvis har mye smeltet forløpende, men fortsatt ligger snøen i hagen. I dag skinner sola og det ser ut til at påskeværet blir fantastisk!! 🙂

I går var det 4 uker siden den verste dagen i mitt liv. I dag har jeg vært på sykehuset på kontroll og fortalt legen at jeg ikke lenger har skjelvinger, hjernetåka er borte, jeg er ikke svimmel og har ikke vondt i hodet. Jeg har derimot massevis av energi, og jeg går ikke tom (!!). Jeg er rett og slett tilbake på topp, MEN jeg har lært en viktig ting. Å lytte til kroppen. Nå skal jeg fortelle noe finurlig:

Det er en grunn til at den siste boken jeg skrev het «Flukten fra livet – og veien tilbake». Det var kort fortalt fordi jeg hele tiden holdt meg aktiv sånn at jeg slapp å ta hensyn til meg selv. Jeg hadde nesen inn i framtiden og planla alltid ikke bare neste steg, men dagesvis og ukesvis fram i tid. Helt til jeg fikk kniven på strupen. Jeg gjorde store endringer i mine tanker og handlinger og jobbet meg gjennom gamle mønstre, noe som resulterte i lettere dager og en følelse av å være mer her og nå. Det fungerte egentlig helt fint, men tankene tok aldri fri, særlig fra alt jobbrelatert. Når en driver en liten bedrift er det kun opp til en selv å profilere den, handle inn nye varer, booke kundemøter, og så videre. 4.juni 2021 ble hunden min Diva bitt av hoggorm. Samme kveld tok jeg henne med på plenen for å se om hun hadde behov for å tømme seg til natta. Jeg satte meg på kne for å stabilisere henne, og det var nok til at jeg røk av muskelfiber i ankelleddet/nederste del av leggen. Det tok flere måneder før jeg fikk det bekreftet på MR, så ca en måned etter skaden skjedde ble barna og jeg med på en fjelltur sammen med en annen familie. Turen var lengre og mer slitsom enn jeg hadde forutsett, og vi ble tidvis stående å skodde, noe som gjorde meg kald. Det endte med at jeg fikk feber samme kveld, og ble aldri frisk igjen. Hele høsten hadde jeg feber 4-5 ganger i uka, og intense ledd- og muskelsmerter, som om noen kjørte inn en kniv hver gang jeg rørte på meg. Jeg lå på sofaen og klarte ikke å gjøre noe, for jeg hadde mer enn nok med å puste. På litt bedre dager var jeg kjapp med å legge ut noe på Facebook-siden for å holde liv i den. Hva skjedde så? Jeg ble hacket. Selv om jeg rapporterte det skjedde det ingenting, så etter å være utestengt i 5 uker ble både Facebook- og Instagramkontoene mine slettet/deaktivert. Jeg ble dermed «tvunget» til å ligge i ro, uten å engang bruke sosiale medier. Jeg kunne ikke flykte. Det eneste jeg hadde var meg selv i stillheten.

Jeg skjønte at dette skjedde for en grunn, og lot kroppen jobbe seg gjennom smertene med minst mulig Ibux i systemet. Som alenemor finnes det en grense for hvor lenge man ikke kan være der for barna og hjelpe til med lekser m.m, derfor kontaktet jeg St.Olav i november og ble innlagt på revmatologisk avd. Jeg ble umiddelbart satt på medisiner, bl.a. kortison, som tok smertene raskt og fikk meg på beina igjen. Vintermånedene gikk greit. Jeg klarte å jobbe mer, men hadde fortsatt tidvis feber og var mye sliten. Om jeg skulle ha to healingtimer en dag var det det eneste jeg klarte den dagen. Batteriene måtte lades både før og etter, og jeg ble liggende på sofaen, helt tom for energi. Likevel var jeg 100% påkoblet da jeg jobbet, så det gikk ikke utover kundene, kun meg selv.

Når jeg nå står i denne runden, som har vært traumatisk, sjokkartet og overveldende, har jeg ikke hatt noe valg. Jeg har ikke klart å pushe meg selv, jeg har ikke orket å tenke jobb. Alt har handlet om å komme meg på beina, dag for dag. Hva jeg skal gjøre i morgen bestemmer jeg i morgen. Aldri før har jeg vært så tilstede. Aldri før har jeg respektert kroppen min så mye. Jeg tror DET var planen med den dårlige høsten. Å venne meg til å ikke gjøre noe. Bare være. Leve. Lytte til fuglene. Le. Gi barna all den tiden de ønsker å dele med meg. Flere har kommentert de siste ukene: «Nå må ikke du begynne på igjen med en gang da, jeg vet hvordan du er». Da har jeg blitt oppriktig oppgitt og litt lei meg, fordi denne gang har jeg tatt et valg, og det er å takke nei til cellegift. Nå er det opp til meg å få kroppen frisk. Derfor gjør jeg store omveltninger i kosthold og vaner. Å skulle gå tilbake til det masete livet jeg hadde skapt for meg selv kan ikke være et tema, for da er det bare et spørsmål om tid før det smeller igjen. Og som legene sa; neste gang vil det trolig bli verre. Denne gang holdt jeg på å blø i hjel, så da skjønner vi hva verre betyr.

Selvfølgelig skal jeg jobbe igjen! Ikke misforstå! 😀 Men når jeg er klar. Kanskje blir det helt annerledes enn det har vært før? Jeg vil prioritere å holde workshops sammen med Randi. Krystallbutikken vil bli åpen nå og da, aner ikke hvordan jeg skal løse det. Og så skal jeg skrive min tredje bok! Men jeg skal bli frisk og holde meg frisk, det er første prioritet. Blodprøvene mine viser at kroppen min er like bra som jeg føler meg, og jeg er OVERBEVIST om at det er mine holdningsendringer, kostholdsendringer og healing/selvhealing som er grunnen. Nå begynner jeg på 10 mg prednisolon, going down.. Snart står jeg uten noe, og da trenger jeg at immunforsvaret mitt jobber med meg og ikke mot meg. Og vet du, det vil det! 🙂

Solen skinner ikke bare ute, den skinner også inni meg, sterkere enn noen gang.

God påske! Takk igjen for alle meldinger, det er utrolig koselig! Dere er fine <3

Cathrine, 13.april