Dagen i dag har jeg ventet lenge på. Jeg hadde bestilt time hos en holistisk lege, som også kalles Green Doctor. Full av forventninger møtte jeg opp, og fortalte om mine sykdommer og planer om å bli frisk uten medisin. Hun var veldig fin å prate med, men som lege også litt bekymret for at jeg ikke ønsker å ta cellegift engang i en overgangsfase. Hun ville gjerne ta en rekke blodprøver for å blant annet sjekke om jeg har noen intoleranser for mat. Det ville jeg gjerne, greit å vite om det er noe jeg spiser som jeg burde holde meg unna. Etter en klokketime var vi ferdige, og jeg må innrømme at jeg var litt skuffet. Hadde håpet på et større engasjement og en plan som var mer enn blodprøver.

I kveld ringte hun og forklarte at hun ikke hadde nok kompetanse til å hjelpe meg. Det har jeg ingen problemer med å forstå og akseptere, for med både en sjelden kompleks sykdom som MCTD, pluss blodsykdommen ITP i tillegg, er det mye ansvar i å stable kroppen min på beina. Jeg synes det var veldig realt av henne å innrømme dette, framfor å sette i gang noe hun ikke hadde forutsetning til å begi seg ut på. Dermed blir det ikke blodprøver heller, og ingen videre oppfølging derfra. Heldigvis har jeg flere kort i ermet, så etter påske venter nye spennende behandlinger.

Etter søndagens beskjed om kosthold har jeg brukt dagene til å tenke annerledes når jeg skal lage mat. Jeg har hamstret grønnsaker, og spist helt andre måltider enn jeg gjør til vanlig. Jeg har spist vegetarisk i perioder før også, med eneste tanke å spise rent. Nå er motivasjonen derimot en helt annen, som er å holde kroppen fri for betennelser og regenerere hele systemet. For noen dager siden gjorde jeg en lett meditasjon, og fikk en følelse av at cellene mine klappet sammen som korthus, før de ble skylt ut beina mine. Jeg brakk meg da dette skjedde, så det var en reell følelse. Sånn jeg forstår det, skal kroppen bygges opp igjen fra scratch, celle for celle, fra innerst til ytterst, og for å gjøre det suksessfullt trenger cellene at jeg tar riktige valg. No pressure.. 😉

I 2002 ble det oppdaget at jeg har lungefibrose. Lungekapasiteten var allerede betydelig svekket, så når dette oppstod er det ingen som vet. I følge legene har jeg et glassaktig slør på innsiden av lungene, og når de lytter på ryggen min hører legen knitrelyd. I tillegg har sklerodermien gjort sitt med å låse fleksibiliteten i lungeveggene, som gjør at jeg har begrenset mulighet til å trene de opp igjen. Siste prøve fra St.Olav viser at jeg har 56% lungekapasitet, noe som ikke plager meg i hele tatt i hverdagen heldigvis. Skal jeg derimot gå en fjelltur, må jeg ta pauser for å puste, for om jeg ikke gjør det, besvimer jeg. Jeg er kun 42 år, og ønsker gjerne å ha lungene i funksjon i mange år til. Jeg jobber mye med pusteøvelser, men så lenge lungene er skadet er det begrenset hva jeg klarer å oppnå i å trekke og holde pusten. Å kunne fornye cellene i lungene og gradvis ta tilbake lungekapasiteten er en enorm motivasjon og drøm for meg. Hvis du leste posten min i går på Facebook eller Instagram om kanaliseringen, stod det at min lungekapasitet vil øke om et år eller to. Den beskjeden var utrolig god å få, det ble en slags bekreftelse på at det vil lønne seg å gå denne veien.

Det er viktig for meg å påpeke at dette er mitt prosjekt som jeg bare må gjennomføre. Det er et sjansespill å takke nei til cellegift når jeg har to autoimmune sykdommer som begge kan være dødelige, men jeg har en så stor tillit til universet at jeg føler meg trygg i valget. Jeg anbefaler ikke andre å droppe livsviktige medisiner, men håper noen vil finne inspirasjon til å gjøre endringer i kosthold eller utforske alternativ behandling på sin vei <3

Synes bildet illustrerer ganske godt hvordan jeg føler det 😀

Cathrine 6/4