Jeg har aldri lagt skjul på at meditasjon ikke har vært noe for meg. Utålmodigheten har tatt meg, jeg har ikke klart å lande i meg selv eller stenge støyen ute. Jeg elsker fuglekvitter og generelt fugler i alle størrelser (unntatt traner, utelukkende fordi de skriker midt på natten), men ved mine meditasjonsforsøk er det ingenting som gjør meg så sint som en liten spurv som sitter utenfor huset og synger. Jeg har kjempet så hardt for å ikke slippe meg selv innpå meg. Hvorfor? Den verste kommentaren jeg har kunne få de siste årene har vært: «Du har allerede svaret i deg. Søk innover og du får svar.» De som har sagt det aner ikke hvor nært de har vært å få en på tygga 😀 Men jeg er (heldigvis for begge eller alle parter) ikke en som slår. Hvorfor har jeg blitt så sint? Fordi jeg ikke har hatt noe «innover». Det har vært så totalt avstengt at for meg har mitt indre vært som en forseglet boks av massivt jern. «No entrance».

Så lenge jeg har holdt tempoet oppe og jobbet døgnet rundt (minst like mye i hodet som fysisk), har jeg ikke gitt rom for å åpne døren til bomberommet. Jeg har tidligere skrevet om at jeg nå skjønner hvorfor jeg ble holdt sengeliggende over flere måneder i høst. Kort fortalt hadde jeg feber 4-5 dager i uken og ekstreme leddsmerter fra juli til oktober-november, i tillegg ble jeg hacket og var utestengt fra sosiale medier i 5 uker. Det gjorde at driven min etter å måtte legge ut noe på Cathrines Alternativ på Facebook og Insta ble kneblet, for det var ingen side jeg kunne legge ut noe på. Da jeg ble innlagt i mars med en autoimmun blodsykdom, hadde jeg for det meste holdt sofaen i trekvart år. Jeg hadde på en måte allerede overgitt meg, hvis du skjønner. Ikke gitt opp (det er aldri tema hos meg), men innsett at dette styrer ikke jeg. Derfor var mitt eneste valg å flyte med for å se hva som var planen videre. Med mange nye dager på sofaen, og med en helt ny retning i livet, rakk jeg å tenke mye. Opplevelsen jeg hadde hatt var svært dramatisk, men det var aldri meningen at jeg skulle dø, heller at jeg skulle våkne til liv!

Når jeg på nytt prøvde meg på meditasjon, opplevde jeg å ha en helt annen ro enn noen gang før. Driven og jaget var borte, jeg klarte å koble ut omverden (og fuglekvitter 😉 ), og ble kjent med et nytt lag i meg selv. Jernboksen hadde smeltet og forduftet uten kamp, kun med overgivelse! Jeg trenger ikke nødvendigvis å oppleve noe når jeg mediterer, men bare det å hengi seg til pusten og kroppens energiflyt uten å planlegge middag er stort for meg. Grunnen til at jeg skriver om meditasjon i dag er fordi at dagen har gått i ett, fra tidlig morgen til nå, som er sent på kveld, og jeg merker at jeg savner meditasjon!! Jeg har ikke rukket det enda, og det er noe som mangler i dagen min. Det hadde jeg aldri trodd jeg ville si! Jeg kommer ikke til å legge meg før jeg har hatt 20 minutter i stillhet.

Om du også går gjennom sykdom, tenk etter om det kan være en grunn til at du har blitt syk? Kanskje kan det være noe du trenger å forstå eller lære? Det var det i alle fall for min del. Jeg skulle isoleres, holdes nede og få en ny blodsykdom før jeg skjønte at det var noe universet prøvde å fortelle meg. Jeg er utrolig takknemlig for at jeg har fått muligheten til å forstå at jeg måtte gjøre endringer, og i mitt tilfelle har det åpnet opp for en indre reise. Jeg har på kort tid lært så mye, både om meg selv og folk rundt meg. Jeg har enda en gang fått et nytt perspektiv på livet og hva som er viktig for meg. Og jeg er klar for å utforske hvilke svar jeg har i meg 😉

Kan avslutningsvis nevne at blodprøvene var fine også i dag, og at jeg nå går inn i siste uke med kortison i kroppen. Min overbevisning om at det vil gå helt fint er like sterk, jeg vil bli kvitt mine to autoimmune sykdommer og vet jeg vil klare det 🙂 Nå venter meditasjon i Silva-metoden.

Takk for at du leste! <3

Cathrine 11/5