Da jeg var innlagt på St.Olav for nøyaktig 5 måneder siden, fikk jeg høre at jeg var blitt syk fordi jeg tok for lite cellegift, og at en større dose enn jeg noen gang har tatt før var det eneste som ville holde sykdommen i sjakk. Jeg har tatt cellegift i 16 år, men sommeren 2018 sluttet jeg på samtlige medisiner fordi det føltes feil. Jeg stoler på magefølelsen/intuisjonen min, og på det tidspunktet var det helt riktig for meg å kutte, til legenes store fortvilelse. Selvfølgelig er det lett å tenke at 3,5 år uten medisin var årsaken til at kroppen min slo krøll på seg i fjor. For min del er ikke det et tema. Jeg ble syk fordi jeg hadde mye å lære, og fordi jeg trengte en grunn som var alvorlig nok til å holde meg rolig (hehe, jeg blir nesten litt flau når jeg skjønner hvor hardt jeg har kjempet for å holde aktivitetsnivået HØYT 😀 )

Å starte opp igjen med cellegift var så uaktuelt som det går an å bli. Det var ikke en eneste celle i kroppen min som sa: «ja, kanskje det?» Og siden kroppen min vet best hva jeg skal gjøre, er jeg enig med meg selv, jeg skal bli frisk uten cellegift! Det har altså gått 5 måneder. Jeg har tatt prednisolon (kortison) og en immundempende medisin, sistnevnte kuttet jeg ut tidligere i sommer. Forrige blodprøve tok jeg aldri, og i dag skulle jeg tatt en ny, noe jeg heller ikke har gjort. Her er greia: Sist fredag fikk jeg melding fra sykehuset om at jeg måtte ta blodprøve innen legen skulle ringe meg 19.aug, altså i morgen. Da jeg leste meldingen ble jeg akutt svimmel, stresset og urolig innvendig, selv om jeg hadde vært i helt fin form før meldingen kom. Dette varte hele helgen, faktisk har det enda ikke sluppet taket helt. Hvorfor? Fordi jeg gruet meg til å nok en gang forklare meg for en lege hvorfor jeg ikke ønsker å følge deres plan. Jeg har gått 200 runder med meg selv, skal jeg ta blodprøve eller skal jeg ikke? Hva er jeg redd for? Er jeg redd for svaret? Tja, litt, ikke fordi jeg frykter det er lavt, for jeg har mye energi og føler meg i fin form. Og om det skulle være litt lavt er jeg sikker på at det går opp igjen. Lukker jeg øynene for en ny eventuell nedtur? Absolutt ikke. Det er en frykt som ligger i meg daglig og som jeg gleder meg til å få hjelp for hos psykologen. Kanskje ville jeg blitt beroliget av en prøve for å få bekreftet at verdien er høy nok, men jeg stoler på prosessen og tenker at det går sin gang uansett.

Da jeg takket nei til cellegift i mars, takket jeg ja til hjelp fra universet. Jeg har full tillit til at dette vil ordne seg, det viser all hjelpen jeg har fått fra flere dyktige folk jeg har rundt meg, for ikke å snakke om hjelpen fra ikke-fysiske hjelpere. Likevel skal jeg innrømme at det ikke bare er enkelt å tviholde på tilliten til enhver tid. Jeg får tanker som hva om dette ikke går, tenk om jeg blir innlagt på nytt, tenk om jeg må på cellegift likevel. Det er mange «tenk om», mange muligheter for hva som kan gå galt. Når jeg får den type tanker må jeg grave dypt i meg selv og minne meg på alt det gode som har skjedd de siste månedene. Hvor sterkt intuisjonen min snakket til meg på sykehuset, og hvor trygg jeg er på at jeg har valgt den rette veien for meg. Det som likevel er mest krevende er samtalene med legene. De ser selvfølgelig ingen fornuft i valget jeg har tatt. Det koster mye å prøve å forklare, eller overtale, eller få de til å forstå, for de er på en annen planet mange lysår unna min tankegang.

Så i morgen skal blodlegen ringe, og jeg har ikke tatt blodprøven. Mandag skal jeg til psykolog for første gang, og i starten på september vil St.Olav ha samtale med meg, noe jeg heller ikke ønsker eller gleder meg til. For meg er ikke medisiner trygghet. Det har vært det i mange år, og jeg sier ikke at medisin er feil, for det er det absolutt ikke. Men alt til sin tid, og for min del har det siste året vært enormt lærerikt, spesielt de siste 5 mnd. Jeg har forsket mye på kosthold, meditasjon, og tankens kraft, og gjort STORE endringer i min hverdag. Takket være Brynhild og min mentor er organene i full sving med å bli friske o g det føles veldig bra. Min tillit er bunnsolid, og «tryggheten» har jeg valgt å skrote. Kall meg gjerne gal, det tar jeg som et kompliment 😀

Tusen takk for at du leste dagens tankespinn 🙂

PS! Butikken er åpen lørdag 20.aug kl 11.00-15.00. Håper vi sees der! 🙂

Hilsen Cathrine 18.aug