Da jeg skrev «Healer over natten», som kom ut i 2017, gikk jeg noen runder med meg selv om jeg skulle blottlegge livet mitt på den måten, kanskje spesielt med tanke på min sykdomshistorie. Da ville det ikke være noen vei tilbake. Jeg kom fram til hvis jeg skulle pynte på realiteten ville det ikke være min historie. Da kunne jeg like godt skrevet en fiktiv roman og ikke en biografi. Tre år senere måtte jeg gå noen nye runder. «Flukten fra livet – og veien tilbake», som kom ut i 2020, handler blant annet om et tøft mentalt oppgjør og suicidale tanker. Denne gang gjorde jeg meg enda mer sårbar, men igjen bestemte jeg meg for at jeg måtte skrive ærlig om hva jeg hadde gått gjennom. Jeg håpet at min kamp og vendepunktet kunne hjelpe og motivere andre til å jobbe med seg selv, for den boken er faktisk en selvhjelpsbok.

Denne bloggen er også skrevet rett fra hjertet og rett fra levra. Jeg er frittalende og burde sikkert ikke sagt alt jeg tenker alltid, men sånn er jeg og det står jeg for. Dere får den usminka versjonen på godt og vondt. Det som gjør at jeg tør å være så åpen og ærlig, er tilbakemeldingene fra dere som leser det jeg skriver. Kommentarer som «Tusen takk for at du er så ærlig», «viktige tema» og «jeg kjenner meg så godt igjen» hører jeg ofte, og det har styrket troen og følelsen min på at jeg gjør det rette. Så lenge jeg kan hjelpe, inspirere, motivere, eller bidra til å løfte et annet menneske vil alt være verdt det!

Og nettopp derfor skriver jeg dette. Jeg har aldri tenkt at jeg har hatt noe behov for å gå til psykolog, heller tvert imot. Jeg har blitt særdeles god (om jeg skal si det selv) til å distansere meg fra det jeg har opplevd som har vært tøft og vanskelig. Dermed suser livet videre som om ingenting har hendt, og det har vært helt flott det. Men med den traumatiske hendelsen i mars i bagasjen ble det ganske raskt klart for meg at jeg ville trenge traumebehanding. Og når man først begynner å pirke borti det jeg har vært gjennom, kan snøballen begynne å rulle i relativt god fart vil jeg tro. I dag var dagen kommet, og heldige meg har fått verdens nydeligste psykolog til å hjelpe meg. I dag har vi bare snakket, og hun forklarte meg litt om hvordan veien blir fremover. Jeg er superklar etter å komme i gang, og er veldig positiv til hennes arbeidsmetode.

Jeg skal ikke kopiere Else Kåss Furuseth og skrive «Cathrine går til psykolog», men jeg håper jeg klarer å dele noe av det jeg skal gjennom. Selv om jeg (forhåpentligvis) oppleves som blid og positiv, men også kan snakke om mine vondeste opplevelser, har jeg en beskyttende mur som ingen pr. i dag kommer innom. Heller ikke jeg. Den har bygget seg opp gjennom mange år, og ble nok forsterket da jeg ble ufør som 25-åring. Behovet for å vise at jeg var sterk selv om jeg var syk ble utrolig viktig. Regel nr. 1 har vært å ikke gråte. Ikke la noe knekke meg. Jeg kan gråte av en rørende video, men ikke av egne opplevelser.

Dette er det jeg vet nå: Muren står for fall. Jeg håper vi klarer å fjerne murstein for murstein denne høsten, og at dere etterhvert vil oppleve en enda mer autentisk Cathrine. På grunn av dette blir det begrenset med jobb selv om formen er bedre, men noe blir det. Både butikk, workshop, og andre dagskurs. Healingtimer vet jeg mange venter tålmodig på, men jeg kan med 99% sikkerhet si at det ikke vil skje i 2022. Det samme gjelder husrens. Følg med på mine sider på sosiale medier i tillegg til hjemmesiden for nærmere info. Det skjer spennende ting i september, stay tuned 😀

Tusen takk igjen til alle som leser bloggen min, jeg blir helt ærlig satt ut av at så mange orker å lese om mitt liv! Tusen takk for all omtanke, fine ord og gode klemmer, dere er gull!

Klem fra Cathrine 23/8-22