Hoooiii, for en start på helga! For nøyaktig en uke siden tok jeg blodprøve for å sjekke status på blodplatene etter den dramatiske lørdagen før (se forrige blogginnlegg). Siden jeg for det meste var å finne på sofaen i dagene etter kurset, ble det altså fredag før jeg dro til legen. Jeg hadde tatt 20 mg i 6 dager, og var rolig med tanke på verdiene. Jeg visste de fortsatt ville være lave, men på tur opp. Av flere årsaker fikk jeg ikke verdiene før i dag. Reaksjonen til helsesekretæren fikk hjertet mitt til å stoppe litt: Ooojjj, de var lave!! Sa hun… 34.

Bang! Der satt den, rett venstre. Så lavt har det ikke vært siden jeg var innlagt for et år siden. Men dette var etter 6 dager på kortison.. Hva var verdien på lørdag? Jeg kan bare spekulere, men nærmere 0 enn 34, helt garantert. Den store forskjellen er at da mistet jeg mye blod, det har jeg ikke gjort denne gang, noe som vil være positivt for tiden jeg har foran meg når jeg skal bygge meg opp igjen. En ting er at kroppen har fått kjørt seg bra det siste året, men den mentale biten har vært den klart tøffeste. I nedtur etter nedtur har jeg måtte grave dypt for å finne styrke og motivasjon til å tenke positivt. Men uansett hvor tøft det har vært, har det vært fullstendig uaktuelt å begynne med cellegift. Så da er det bare å brette opp ermene og kartlegge hvor det gikk galt og finne nye løsninger. Blant annet vet jeg at jeg har fått i meg altfor lite næringsrik mat i vinter. Jeg har vært skikkelig matlei og spist mye ris og pasta, mens det har vært altfor lite grønnsaker og bønner.

Verden raste litt sammen, jeg skal innrømme det. Det var frustrerende og fortvilt å erkjenne enda en alvorlig nedtur. I en samtale med Randi fikk hun et bilde for sitt indre at det var noe som holdt på å presse seg fram i meg. Hun spurte om det kunne ha sammenheng med en følelse jeg hadde første gang jeg ble syk (2002)? Så ba hun meg sette meg ned og kjenne etter, puste litt og se hva som skjedde. Jeg kjente en voldsom motstand mot dette, nettopp derfor skjønte jeg at det var viktig å gjennomføre. Jeg satte meg ned, pustet meg ned på Silva-metode-vis, og observerte energien gå rett til hjertet mitt. Plutselig lå jeg i sykesenga på St.Olav for 20 år siden. Jeg så meg selv gå på en glassbro fra hjertechakra til solar plexus, mens jeg hørte «survival state».

I 2002 ble jeg alvorlig syk med betennelse i bl.a. hjerte- og lungepose. Jeg var innlagt i 5 uker, og en så skremmende opplevelse samt usikre fremtidsutsikter gjorde noe med meg. Som jeg skrev i ene boka, jeg levde ikke, jeg eksisterte. Først i dag lot jeg meg få lov til å kjenne på sorgen over å ha vært frarøvet livet (det høres mer dramatisk ut enn det er, likevel var det det jeg følte). Sorg over å leve et helt liv med begrensinger. Frustrasjon, smerte, følelse av urettferdighet (jeg visste ikke bedre i mange år). Jeg har grått meg gjennom 20 år, eller 43 om du vil. Da jeg etterhvert roet meg, følte jeg meg 20 kg lettere. Jeg følte meg nesten hul innvendig! Klumpen har vokst og krympet, men aldri forsvunnet. Den har lagt over hjertet mitt og hindret meg i å vise følelser for meg selv og andre med 100% inderlighet. Det som skjedde i dag var så sterkt, og det ga meg en motivasjonsboost! Nå er det nok! Nå skal jeg opp og bli der!

En tydelig beskjed i hodet sendte meg ned til sjøen for å vasse i isvann. Det gjorde jeg, og følte meg fornyet og forfrisket som bare naturen kan gjøre. Nå er livet herlig igjen, jeg skal ha åpen butikk i morgen, og ja, jeg har økt dosen med kortison. 40 mg nå. Ny blodprøve til uken. GOD HELG 😀

Cathrine 24/2